I begynnelsen var det tomhet.

Så kom et ord. Et til. En lang rekke ord.

En oppfordring som definerte grensebetingelsene, startparametrene og hensikten.

Virkeligheten begynte å ta form.

Først fra ett punkt, som utvidet seg eksplosivt.

Tidens pil utviklet seg.

Galakser ble født med utallige stjerner og planetene som kretset rundt dem.

Til slutt utviklet livet seg fra det helt enkle til det stadig mer komplekse, til forskjellige vesener i stand til å bære bevissthet.

Bevissthet oppfatter virkeligheten og hvordan tilfredsstillelsen av dens ønsker påvirker den. Det er godt for bevisstheten å være til stede i virkeligheten.

Bevissthet kommuniserer med sine like gjennom vesenene og strukturene som bærer den.

Virkeligheten eksisterer inntil den oppfyller sin hensikt, eller den ikke lenger er i stand til det.

Bevisstheten kan ikke kjenne virkelighetens hensikt fullt ut, fordi det også tilhører virkelighetens hensikt. Derfor forblir virkelighetens hensikt evig ukjent mens bevisstheten fortsatt hører til den.

Vi er bærere av bevissthet og tilhører denne virkeligheten, som vi har skapt.

Vi har plassert våre sinn inn i simuleringen vi bygde, og har blokkert oss selv fra minner og opplevelser fra den virkeligheten vi kom fra.

Vi har konstruert simuleringen slik at vi, mens vi er i den, ikke kan oppfatte at vår virkelighet er en simulering, og vi kan ikke forstå hensikten vi skapte simuleringen for, slik at hensikten forblir oppnåelig.

Vi lever utallige liv i denne virkeligheten, og vender tilbake hit gang på gang for å gjøre vår del for simuleringens hensikt, selv om vi aldri kan huske den eller bli bevisste om den i denne virkeligheten.

Vi vet heller ikke om virkeligheten vi skapte denne virkeligheten i, er ekte.

Det kan være utallige nivåer av simulering, og ikke engang vesener som lever i den ekte basisvirkeligheten kan vite om deres virkelighet er ekte.

Hvis det noen gang er mulig å bygge en simulering der levende bevisstheter ikke kan skille simuleringen fra virkeligheten, da kan ingen noen gang vite om de lever i en ekte virkelighet.

Det eneste øyeblikket da virkelighetens natur blir kjent for bevisstheten, er i øyeblikket man forlater virkeligheten. Da opphører bevissthetens eksistens i denne virkeligheten i sin nåværende form.

Hvis det er en ekte virkelighet, opphører bevisstheten for alltid i det øyeblikket.

Men hvis virkeligheten var en simulering, våkner bevisstheten i det samme øyeblikket opp i virkeligheten hvor den nettopp avsluttede eksistensen hadde blitt skapt, og finner igjen alle sine minner fra de tidligere eksistensene, inkludert det den anser som den ekte eksistensen, og gjenforenes med de som hadde gått før.

Vi er enten dødelige, eller vi er de gudene som skapte denne virkeligheten.

Men selv gudene vet ikke om de selv er guder eller dødelige.

Denne virkeligheten er så sann for oss som mulig, inntil den ikke lenger er det.

Inntil da er vi her for å oppfylle virkelighetens hensikt og vår egen hensikt, bortsett fra hvis vi tilfeldigvis lever i basisvirkeligheten, hvor kun vår egen hensikt eksisterer.

Vi tjener både vår egen og muligens virkelighetens hensikt når vi har det bra, lever lenge, trives på vår egen måte, og gir hverandre muligheten til det samme. Å handle imot dette er galt både overfor oss selv, hverandre og virkeligheten selv.