Forestill deg et øyeblikk at du ble tilbudt muligheten til å spille et helt nytt rollespill basert på virtuell virkelighet.
I spillet begynner du i livmoren, og en dag blir du født. Du husker ingenting av denne virkeligheten, og derfor vet du ingenting når du starter ditt nye liv i spillet. Gradvis vokser du opp til å bli ung og til slutt voksen i spillet. Spillet føles fullstendig ekte for deg, og du lever et fyldig og begivenhetsrikt liv der til du dør.
Dette vet du før du starter spillet. Du forstår at du vil bli født inn i et helt nytt liv i spillet, fullstendig uvitende om at det er et spill og hva som finnes utenfor.
Du er også klar over at under spillets gang kan du aldri oppdage den sanne naturen til din eksistens. Først når livet ditt ender i spillet, vender du tilbake til din egen kropp i denne virkeligheten, og du vil huske alt du vet nå, samt alt du opplevde i spillet.
Du er spesielt klar over at mens du er i spillet, er du i praksis i koma i denne virkeligheten. Din ekte kropp ligger i sengen, koblet til spillet gjennom et direkte grensesnitt mellom hjerne og datamaskin, uten å oppfatte noe som skjer i eller rundt kroppen din. I mellomtiden føles kroppen din i spillet så ekte som en kropp kan være.
Tiden i spillet går raskere enn her, men et typisk spill varer fortsatt lenge nok i vår tid til at kroppen din her blir næringstilført, trent og vedlikeholdt på dine vegne, slik at den ikke svekkes unødvendig eller blir syk i løpet av spillet. Du har imidlertid ikke mulighet til å kontakte dine familiemedlemmer eller venner som lever her mens du er i spillet.
Det er ganske sannsynlig at noen av dine familiemedlemmer eller venner også deltar i spillet, ettersom det naturligvis er et massivt flerspillerspill.
Selvfølgelig ville du ikke gjenkjenne dem i spillet, og ingen av dem ville kjenne deg igjen, ettersom ingen av dere husker noe fra deres virkelige liv. Hver av dere lever helt nye liv, kanskje svært forskjellige fra deres opprinnelige.
Men kanskje vil dere møtes i spillet, og når dere vender tilbake til denne virkeligheten, kunne dere sammenligne deres erfaringer og innsikter. Kanskje vil du møte nye mennesker i spillet, med hvem du kanskje også blir venner etter spillet er over.
Mange av oss ville nok eksperimentere med et slikt spill, spesielt hvis vår livssituasjon tillater det. Mange av oss ville sikkert ønske å spille spillet flere ganger, men vårt virkelige liv ville fortsatt være her.
Likevel, i tillegg til vårt virkelige liv her, kunne vi leve dusinvis eller hundrevis av nye og separate liv gjennom spillet, som kunne finne sted i forskjellige tider og hjørner av verden. Forutsetningene for livene opplevd i spillet kunne være svært forskjellige fra hverandre - i et liv kan noen være fattige og marginaliserte i dagens Vesten, i et annet rike og privilegerte i antikke Roma, i et tredje en pirat i oppdagelsens tidsalder i Karibia, og så videre.
Spillets verden kan således være en historisk simulering av vår egen verden, kanskje startende ved menneskehetens morgen eller enda lenger tilbake, helt til universets begynnelse. Kanskje før menneskehetens fremvekst har vi spilt spillet som andre skapninger, og kanskje gjør vi det fortsatt av og til. Etter hvert som spillverdenen utvikler seg, kan vi spille som kunstige intelligenser og roboter hvis de utvikler evnen til å bære vår bevissthet i spillet.
Og hvis du skulle spille et slikt spill, hvordan ville du ønske å spille det? Ville du ha en personlig grunn eller hensikt med å starte spillet i det hele tatt, noe du ønsker å oppnå? Bare for underholdning, eller også noe mer dyptgående?
Hvordan skulle du ønske å påvirke omgivelsene dine i spillet, vel vitende om at mens du er i spillet, er det den eneste virkeligheten du kjenner? Ville du strebe etter din egen fordel uten å bry deg om andre, tenk at det bare er et spill, selv om du i spillet ikke vet det?
Eller ville du ønske at, etter å ha levd et godt liv, legger du igjen et spillverden som er hyggelig å vende tilbake til for å leve et annet, annerledes liv? Og som ville være hyggelig å leve for alle andre også?
Hvis vi lykkes i å skape et slikt spill, blir vår virkelighet Arkhe - en base for en ny simulert virkelighet eller flere slike, for den eneste forskjellen mellom simulering og virkelighet er om vi ser den fra innsiden eller utsiden.
Og hvis vi virkelig lykkes med å skape et slikt spill, har vi ingen grunn til å tvile på om vi lever i et slikt spill akkurat nå.
Vær oppmerksom og til stede i den muligheten, så vel som i dette øyeblikket, her og nå, hvor eller når det enn måtte være.