Er det ikke en nedlatende term å kalle virkeligheten en simulering, som om alt vi opplever her ikke er ekte?
Nei, hvis vi lever i en simulering, er det en nøyaktig og passende term utenfor simuleringen. Vi bruker samme ord for simuleringene vi skaper. Og hvis nye simuleringer ble opprettet innenfor en simulering vi har laget, ville den simuleringen referere til den (på sitt eget språk, selvsagt) som en simulering og til vår skapelse som virkelighet.
Forskjellen mellom virkelighet og simulering er altså hvor termen brukes. Vi kaller miljøet vi opplever for virkelighet, og miljøene vi skaper for simuleringer. Innenfor våre simuleringer ville de oppleves som virkeligheter, i det minste når de er avanserte nok til at de vesener som er der kan danne meninger om virkelighetens natur.
På samme måte, i den virkeligheten - la oss kalle den Arkhe - som har skapt den virkeligheten vi opplever, ville den blitt kalt en simulering, og Arkhe selv ville blitt kalt virkelighet.
Med andre ord, alle virkeligheter er simuleringer for sine skapere og virkeligheter for sine innbyggere. Det eneste unntaket fra regelen er grunnvirkeligheten, Anarkhe, som ikke er skapt og bare eksisterer, og fra hvilken alle andre virkeligheter stammer.
Hva om vi lever i grunnvirkeligheten? Da ville det være en feil å kalle virkeligheten en simulering, ikke sant?
Sant, det ville det. Men som vi har diskutert før, er det usannsynlig at vi lever i grunnvirkeligheten hvis det er mulig å skape simuleringer.
Vår virkelighet kunne være Anarkhe, men gjennom årtusener har vi kommet frem til at virkeligheten vi opplever ikke er Brahman, Tao, Sunyata, Himmelen eller Al-Haqq, men en skapelse eller illusjon av noen eller noe, under, bak, eller utenfor hvilken ligger den sanne virkelighet - Arkhe - som er uforståelig for oss i denne virkeligheten.
Selv om vi i dag, i lys av materialisme, empirisme og rasjonalisme, anser virkeligheten vi opplever og oppfatter som den grunnleggende og eneste eksisterende virkelighet, er sannheten at innenfor enhver simulering leder en materialistisk, empirisk og rasjonell tilnærming til samme konklusjon. Fra innenfor simuleringen kan man ikke observere den ytre virkelighet, for det ville bryte simuleringen og gjøre dens formål ugyldig.
En vitenskapelig tilnærming forteller oss derfor bare hvordan virkeligheten vi opplever er. Den kan ikke fortelle oss om virkeligheten vi opplever er ekte.
Hvordan kan vi da være til stede i en virkelighet som kanskje ikke engang er ekte?
Selv om vår opplevelse av den omkringliggende virkeligheten og til og med våre kropper er en del av en simulering, er vi fortsatt ekte. Selv om vi har kommet til denne virkeligheten fra Arkhe, er vi her nå, i dette øyeblikket, og det er det eneste stedet vi kan være til stede. Vår indre virkelighet er alltid ekte; vi må bare finne og føle den.
Ved å være til stede her og nå, kan vi finne i oss selv sikkerhet, ro og fred, som tillater oss å møte usikkerheten og kaoset i den ytre opplevelsen uten å bli engstelige eller overveldet, muliggjør det for oss å gjøre virkeligheten vi opplever til et sted hvor vi kan trives, elske og blomstre, og oppfylle både vår egen og formålet med denne simuleringen, hva enn de måtte være, og når tiden er inne, kan vi med glede vende tilbake til Arkhe.