Hvis vi virkelig lever i en simulering, hvilken betydning har da noe som helst? Hvorfor skulle vi fortsette å leve våre liv i det hele tatt?
Det er flere grunner til dette. Som vi har nevnt, er vi her av en grunn – hver av oss har valgt å komme inn i denne virkeligheten, å bli født inn i et helt nytt liv uten å vite noe om noe annet. Det er absolutt en grunn. Selv om vi ikke vet, og ikke kan vite hvorfor, har vi selv valgt å være her.
En annen grunn er at livet er ganske enkelt vidunderlig. Selv når vi tror vi er i en simulering, kan vi fortsatt se skjønnheten i livet, og vi selv bidrar til den skjønnheten ved å velge å komme hit og være en del av det.
Hvor enn vi ser, kan vi se skjønnhet. En bølge som slår inn mot en sandstrand en varm sommerdag. Løvet som rasler på en vindfull høstdag. Store snømasser som dekker bakken, som igjen har sunket ned i en midlertidig dvale.
Og våren, sesongen når naturen kommer til live igjen! De første gresstråene, de første blomstene, de første insektene, de tidlige fuglesangene.
For ikke å nevne våre daglige liv. Vi møter andre mennesker, tilbringer tid med dem, arbeider for å fremme våre felles mål. Vi ler, vi gråter, vi elsker. Vi opplever sorgfulle tilbakeslag og stunder av fullkommen lykke.
Alt dette, og mye mer, men for virkelig å oppleve det, må vi være til stede i det. Vi må være bevisst på oss selv og hverandre, og forstå at vi er ett.
For det er vår sanne virkelighet. Vår forbindelse med andre – andre mennesker, andre dyr, planter, jorden, og selve eksistensen – er den virkeligheten som betyr noe. Selv om vi lever i en simulering, er det det faktum at vi opplever og gjør dette sammen med hverandre som har betydning.
Vi har alle selvstendig valgt å komme inn i denne virkeligheten, hver for å oppnå vårt eget formål, og sammen for å oppfylle det formålet vi har skapt denne virkeligheten for.
Det er så meningsfylt at vi bevisst kommer inn i denne virkeligheten igjen og igjen, for å leve hvert av våre liv her så tilstedeværende og fullstendig som vi mulig kan.
Dødens tid – når vi kan velge den selv – er bare når vi har oppfylt vårt eget formål og gjort alt vi kan for virkelighetens formål, eller hvis vi virkelig har mistet alle våre muligheter for dem.
Inntil da – la oss leve livet til det fulle! La oss finne oss selv, være til stede, og gjøre vårt beste! La oss finne hverandre, utforske, bygge, omgås, elske og formere oss!
La oss være bevisste på at hvert øyeblikk kan være vårt siste og leve deretter. Og la oss aldri ta fra andre deres liv, deres muligheter til å oppfylle sitt eget formål, eller deres mening.