Hva om virkeligheten bare er en simulasjon, og vi aldri kan vite det når vi først er her? Hva forandrer det egentlig?
Et godt poeng, for på den ene siden endrer det ingenting. Den beste måten å leve i en simulasjon på, er som om du lever i ekte virkelighet, som om hvert valg var ugjenkallelig, ved å være virkelig til stede i øyeblikket.
Men på den andre siden, forandrer det absolutt alt.
For det første, hvis vi er bevissthetene som har konstruert denne simulasjonen og har kommet for å leve fulle liv i denne virkeligheten, så har vi gjort det av en grunn.
For å unngå at simulasjonen bryter sammen, kan vi aldri vite den grunnen eller hensikten mens vi er her, men den eksisterer, og viktigst av alt – vi har bestemt oss for å komme hit og leve, fullt klar over at vi aldri vil få vite hvorfor.
Uansett hva den hensikten måtte være, har hver av oss en ubevisst målsetning om å leve et liv her som oppfyller den hensikten, eller i det minste bringer oss nærmere å oppnå den.
Kanskje vi rett og slett ønsker å leve et annet liv enn det vi er vant til i den sanne virkeligheten – Arkhe – eller i tidligere simulerte liv. Det kan tilby oss perspektiver og forståelse på en måte som selv langvarig eksponering for en fremmed kultur aldri kunne gi.
Kanskje vi har et traume vi ønsker å bearbeide, og har derfor valgt et liv som sannsynligvis vil føre oss nærmere å oppdage oss selv og helbrede våre sår?
Eller kanskje vi har kommet for å søke utfordringer, ting som utvilsomt bare er kjent i historiebøkene til en sivilisasjon som er i stand til å skape og opprettholde livaktige simuleringer? Kanskje det bare er lek og moro for oss?
Kanskje vi leter etter meningen med livet eller noen andre store spørsmål, og kanskje det er selve hensikten med simulasjonen? Av en eller annen grunn ville simulasjonen ha blitt bygget, med ubegrensede muligheter, blant annet for kommersiell eller vitenskapelig virksomhet.
For det andre, hvis vi virkelig har kommet til å leve i denne virkeligheten fra et annet sted, så eksisterer også det andre stedet – Arkhe – selv om vi ikke kan vite om det her.
Det betyr at etter at vi en gang forlater kroppene våre her, finnes det et sted vi vender tilbake til, og hvorfra vi alltid kan komme til nye liv her. Kanskje vi allerede har gjort dette utallige ganger, og at dette livet her er bare ett av mange vi har levd.
På det stedet er også alle de andre vi har møtt i dette livet. Våre avdøde slektninger og venner, samt de som forlater oss etterpå, er der, i det minste når de ikke er her eller i en annen simulasjon.
Vi har med andre ord muligheten til å møte dem alle igjen, høre om deres liv og dele våre egne. Vi kan utveksle erfaringer og huske delte gleder og sorger gjennom mange liv hvor våre skjebner har vært viklet sammen, kanskje bare flyktig eller som langvarige partnerskap.
Så muligheten til å leve i en simulasjon endrer ingenting her, men den kan endre alt som har betydning for oss. Den kan hjelpe oss med å finne vår hensikt, for ikke å snakke om å muligens åpne opp for større meninger, og den kan gi oss håp om at det finnes noe mer etter eller utenfor dette livet.
Men viktigst av alt – den minner oss om at bevisstheten eksisterer her og nå. Dette øyeblikket er det eneste som er sikkert sant for oss, og hvordan vi bruker dette øyeblikket er nøkkelen til hva enn vi faktisk søker.